Fire gutter har musikalske kveldsmøter i et lite, grønt hus på Verftet. Lite aner de at det skal bli starten på en suksesshistorie. På få år går de fra å være bergenske løpegutter, til å bli berømte verdensstjerner.

Det begynte på den måten at vi var en gjeng med gutter nede på Nordre Nøstekai, nedpå verftet. Det var vanlig at alle gutter fikk et munnspill til jul,– alle hadde et munnspill når de var gutter. Og noen var flinke og noen var ikke flinke.
(...)

Nede på Nøstekaien var det et hus som renovasjonsarbeiderne hadde oppholdsrom i. På baksiden av det huset var det en pissoir. Det var hard betong, det var en lang åpning fremme når du stod bak og så ut, og så var det bare en dør, egentlig ikke en dør, bare en åpning. Der inne var det en veldig god akustikk, og der spilte vi fordi det klang så godt..til tross for «lokten». (Rangthon Larsen, 2006)
Vi befinner oss på slutten av 30-tallet, på Verftet, bystrøket som ligger inneklemt mellom Nordnes og Nøstet på vestsiden av Nordneshalvøya. Guttene som møtes på «Nødtørften» for å spille munnspill er tjommier fra Værftets Kompani. Gode trommeslagere og oppfinnsomme røyvere med stadig nye prosjekt på gang. De lager lokalavis, danner fotballklubb, starter detektivbyrå og sirkus, og finner opp sin egen telefon. Som ekte kjuagutter venter de aldri på at noen skal underholde eller sysselsette dem. De setter i gang sine egne eventyr, med stort pågangsmot og ukuelig optimisme.

Første spillejobb

Etter timer med øving på Nødtørften føler guttene seg klare for å møte sitt publikum. Første spillejobb skal finne sted på Bjørgvin bokseklubb, der guttene har kontakter. Det viser seg at klubben ikke er interessert, men på vei ut av lokalet ser de sitt snitt til å innta skomakernes arrangement som finner sted i samme hus. Episoden blir senere en av pressens yndlingshistorier, og er gjengitt i uttallige avisoppslag både i Norge og Danmark. Her fra bladet «Hallo, Hallo» i 1940:

Nå, guttene ville gjerne vise sine kunster, og de spilte alt det de hadde lært, og skomakerne klappet som seg hør og bør. Men guttenes begeistring kjølnet betraktelig da de etterpå fikk høre at over halvparten av tilhørerne hadde vært døve eller tunghørte!

Til tross for den noe trasige starten, mister ikke guttene motet, og skaffer seg flere spillejobber i lokalmiljøet.

NRK

Etter hvert blir guttene lei av å spille for mat og en kopp sjokolade, og en av guttene kontakter NRK. Der tar avdelingssjef Meidel Hopp dem under sine vinger:
Kringkastingen, den lå ikke langt fra Verftet, det var bare over haugen det.(...)
Meidel Hopp tok vare på oss, han sørget for at en kar der oppe lærte oss noter, og så kjøpte han instrumenter til oss, med knapp i. Det var en veldig viktig grunn til at vi kom skikkelig i gang.     (Rangthon Larsen 2006)
Med tyske konsertmunnspill, og etter innførende noteundervisning får de sitt første honorar for å spille i det populære ungdoms­programmet Guttetimen. Etter dette øker populariteten raskt, og konserttilbudene strømmer inn.
Bergen var jo ikke noen stor by da vet du, alle visste alt om alle stort sett, så vi var jo fantastisk populære her akkurat i den tiden.
(Rangthon Larsen 2006)

“ Bergens gadegutter er et letsindig og sorgløst folkefærd, de tænker ikke paa den dag i morgen, altid er de at se paa gaderne, opsnappende alt, hvad der sker; de er store spilopmagere, har sin næse allevegne, og er bestandig færdige til træffende bemærkninger ”
(Elisabeth Welhaven, 1897)