Andre verdenskrig representerer store utfordringer for utøvere av populærmusikk: transport­vansker, tekstsensur og fornorskings­krav. Samtidig skaper okkupasjon og radioforbud en opp­blomstring av levende musikk, og blir en glansperiode for jazz-, revy- og under­holdningsmusikere.

Munnspillorkesteret står på randen av en strålende karriere når nazistene invaderer landet i april 1940. Okkupasjonen får konsekvenser for hele det norske musikkmiljøet. Det blir satt en midlertidig stopper for den store aktiviteten i dannelsen av jazzklubber som var før krigen. I begynnelsen av 1941 skjer det en fornorsking av språket. Man får for eksempel ikke skrive «swing», men må skrive rytmemusikk. De som opptrer må også føye seg etter tekstsensuren.
Høsten 1941 blir det forbudt å høre på radio for alle som ikke er medlemmer av NS. Dette fører til et økende behov for levende musikk. Det legger grunnlaget for et mangfoldig og aktivt miljø av underholdningsartister.
Kjuaguttene må forholde seg til disse to slående kontrastene: På den ene siden okkupasjon, tvang og krigens trusler. På den andre siden eventyrlig suksess og Københavns fantastiske underholdningsmiljø, med varieté, sirkus, kabaret, nattklubber, tivoli og forlystelsesparker.

Det er noget saltvandsfriskt og stormomsust over disse knægte, yngste generation i gamle Norge    (Kolding Folkeblad 2.des.1941)

Like fra det øieblik guttene satte sin fot på dansk jord har de vakt beundring, ikke bare for sine musikalske evner, men også for det friske gåpå-humør, og den gavtyvaktige fasong de gjennomfører hele sin opptreden på.

Turneliv i Danmark

Etter langvarig suksess i Oslo, blir guttene invitert til Danmark på turne. Første stopp er København, med en måneds engasjement som hovudattraksjon på National Scala, Sigøynerhallen og opptredener på Lorry, en av de flotteste nattklubbene i Europa. Der­etter går turen videre til Odense, Århus, Esbjerg og Kolding. Uansett hvor de kommer er responsen enorm. En av guttene beskriver det slik i intervju med en dansk avis:

(...) med det samme vi viste oss begynte folk å le. De har jo ikke sett slike fremtoninger som oss før. Jubelen steg. Da vi begynte å spille var det som publikum vred seg av latter. Og da vi var ferdig klappet folk som besatt. Vi fikk blomster og vi måtte gi to ekstranummer. Enda vilde folk høre mere. Ja det var en flott suksess, og efterpå kom direktøren til oss og gratu­lerte hver gutt for seg. Avisene omtaler oss meget, og folk kjenner oss når de ser oss på gaten.

Danmark byr på en luksus og en overflod som unge gutter fra det okkuperte Norge bare kan drømme om:

Det der med Danmark var jo skjære rene eventyret for oss for vi var jo veldig populære der nede og ble tatt vel vare på. Og de sørget jo for skikkelige steder for oss å bo, og mat og alle sånne ting.     (Rangthon Larsen 2006)

Fristelsene er mange og varierte:

Der inne solgte de danske bløtekaker. De stod i vinduet. Og Leifen og Kurten de elsket å kjøpe bløtekaker. De kjøpte en svær bløtekake og så la de seg inn på værelset sitt. (...)jeg husker at vi fikk åpnet døren og såg at der lå de, oppi sengen, med hver sin svære bløtekake og spiste!    (Rangthon Larsen 2006)

Guttene møter også et spennende kunstner- og underholdningsmiljø. De blir utrolig godt mottatt og får venner overalt hvor de beveger seg. Flere steder spiller Munnspillorkesteret fotballkamper med lokale aktører, og gjør stor suksess også på det feltet. I kritikkene står det at kunstnerne kappes om å invitere med seg guttene ut.

Det var ikke bare vi som opptrådte på disse stedene, var masse artister, gjerne tre fire artister på disse hotellene, og vi var en av de. Vi var veldig populære, det var masse folk som tok vare på oss, privatfolk som kom og ville ha kontakt med oss og inviterte oss hjem til seg og sånne ting.     (Rangthon Larsen 2006)

Levende underholdning er etterlengtet vare i denne perioden, og guttene opptrer sammen med alt fra ekvilibrister, slangemennesker, dansere, musikere, steppere, komikere, akrobater, kunstsyklister og klovner, til ballettdansere, operasangere og fotomodeller. Særlig viktig for guttene blir møtene med den tids storheter innen jazz og rytmemusikk. Dette kreative miljøet blir en viktig kilde til inspirasjon og fornyelse for orkesteret.
Noe managment har de ikke med seg, tross sin unge alder, men dette ser heller ikke ut til å være nødvendig.

Vi var unge gutter men det var veldig orden på oss. Aldri noe tull med oss, aldri, jeg kan ikke huske det at der var noe tull med oss. Det gikk veldig fint, men vi var en veldig grei gjeng (...) Vi styrte alt sjøl. Stein Johnson var formann, men alle hadde noe de skulle ha sagt. Og vi hadde det jo veldig greit på de stedene vi spilte, ble veldig godt kjent. De skriver sanger til oss og greier, så vi ble fantastisk mottatt. Her ser du ...Nasjonal Scala, der opptrådde vi. Vi var en måned der, og så var vi på Lorry, en av de flotteste nattklubbene i København.    (Rangthon Larsen 2006)

Turneen i Danmark er en ubetinget suksess, og guttene rapporterer slik til norske og danske aviser:

Vi blev mottatt av National Scalas direktører, og vi blev behandlet som verdensstjerner og blev intervjuet samme dag. Vi står som hovedattraksjon på etablissementets september program. Salen rommer over 1000 gjester.     (Aftenposten)

De kan tro det er en opplevelse for oss at komme til København, som vi har hørt saa meget om, og som ogsaa er en meget straalende By. Alt er saa fremmed her. Det københavnske publikum f.eks. er helt annerledes end det norske. Deroppe er det enten unge Mennesker eller ældre, men i København er alle aldersklasser repræsentert. Vi haaber vi faar Lov til at blive riktig længe i Danmark, for sikke en masse her er at se og lære. Naar bare vi altsaa overlever at gaa paa gaden...     (Berlingske Tidende 4.sept 1941)