Etter oppholdet i arbeidstjenesten forsetter suksessen. Nok engang høster de bare lovord, og blir kjent med en rekke storheter innen jazz- og underholdningsbransjen. Influert av disse møtene er munnspillorkesteret i ferd med å utvikle seg i en ny musikalsk retning: Mindre munnspill, mer avanserte vokalarrangement, flere instrumenter og mer jazz. Med ny musikalsk drakt turnerer Munnspillorkesteret land og strand rundt de siste krigsårene.



I 1943 trekker Arne Vassenden og Stein Johnson seg fra orkesteret. Voksenlivet har innhentet guttene, og nå venter et mer stabilt arbeids- og familieliv.

Det er jo så at vi som begynte dette foretaget for fem år siden, forlengst er vokset ut av kjuaguttbuksene, og rammene for orkesteret er ikke den samme i dag som den gang. Vi har i midlertid hele tiden arbeidet på lengre sikt, og vi seks som i dag er igjen i orkesteret, har besluttet oss til å fortsette dette, om enn i andre baner enn fra først av oppstukket.
(...)pointere at orkesteret vårt no er kommet med i rekken av de alvorlig arbeidende kunstnere og at det er forbi med den glade barneleken som opprinnelsen var.   (Reidar Bøe i BT 1943)

Munnspillorkesteret legger ikke inn årene selv om besetningen er redusert. De henter inn den erfarne musikeren og arrangøren Rolf Nord. Med ham går guttene inn i en epoke med mer avanserte musikkarrangement.

De andre guttene lærte seg å spille. Lars Lervik spilte klarinett, og Reidaren var fenomenal på slagverk.  Kurten lærte seg å spille gitar og bass, og Leif Nygård spilte bass, han var en dyktig bassist. Og Rolf Nord han spilte jo til de guder! Men han kom jo inn seinere etter at Stein Johnsen var sluttet. Han var fenomenal til å skrive musikk! Han var flink å spille gitar, veldig dyktig på saksofon. Og Bertelsen han var jo kjempeflink på trekkspill, det var han jo fra lenge før, han kunne spille trekkspill. Vi andre måtte lære oss underveis. (...) Jeg lærte meg å spille altsax.    (Rangthon Larsen 2006)



Orkesteret drar på turne med sitt nye sceneshow. Med sangkvintett, instrumentaltrio og helt moderne arrangement reiser de land og strand rundt og underholder.

Vokalkvintetten består av Rolf Nord, Kurt Foss, Reidar Bøe, Lars Lervik, Leif Nygård og Rangthon Larsen.

I 1944 drar de til Nord-Norge på turne i regi av «Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon». Med turneen «Med godt humør» skal de spre glede på arbeidsplasser der folk er utskrevet til arbeidsinnsats. Disse er ofte plassert langt fra byen, med få eller ingen forlystelser. Igjen befester guttene sin rolle som viktige humørspredere i et okkupert land. Mottakelsen og kritikkene er like strålende som før.

Turen fortsetter til Trondheim der de spiller i revykabareten «Hold øye med Teppet». Også her høster guttene bare lovord.

I krigens siste år, starter guttene med å spille kabaret i Oslo. De spiller inn en singelplate på Telefunken, med akkompagnement av Kalle Westbyes Orkester. Westbyes egne «Musikus hvor er du?» utgjør den ene siden. På den andre siden finner vi swinglåten «Don’t sit under the appletree» med norsk tekst av Rangthon Larsen: «Sitt ei under ett epletre med kona mi på ditt kne»

I april måned er krigen over. Guttene feirer med en ny turne med Ellef Knudsen fra september til desember. Tittelen på turneen er «Humør må til» og nå kan det endelig harseleres med okkupasjonsmakten og undertrykkelsen.

Det går mot slutten for Munnspillorkesteret. Guttene er ikke lenger gutter, og de trenger stabile jobber og fast lønn. Flere av medlemmene fortsetter likevel som musikere. Størst suksess gjør Kurt Foss og Reidar Bøe, som blir en meget populær sangduo «Radiofantomene».