Grå krigshverdag

I grell kontrast til luksuslivet i Danmark står virkeligheten som møter guttene hjemme i Norge. Krigen er en hard realitet, også for munnspillorkesteret. To av guttene blir innkalt til arbeidstjeneste i 1942, og resten av gjengen melder seg frivillig, for å holde orkesteret samlet. Her blir det hardt arbeid, men også gode minner.



Ja vi holdt gruppen sammen forstår du. Vi spilte der nede selvfølgelig og underholdt og greier. Reidar Bøe var en fenomenal kar, han ble kjent med gårdbrukerne der rundt omkring, spilte gitar og greier. En gang inviterte en gårdbruker hele korpset . Vi kom inn der, det første jeg såg var et nydelig stort svart flygel på en gård der, og så ble vi invitert til spekekjøtt og rømmegraut, –  under krigen! Det var så vidunderlig opplagt til oss der, de bøndene tok vare på oss.    (Rangthon Larsen 2006)

Transport er et annet problem for kjuaguttene, det er stadig vanskeligheter med å komme seg fra sted til sted. De må reise både med rutebuss og lokalbåter, og på en turne bringer de selv med seg hele konsertlokalet, i form av et telt, på en lastebil.

Forestilling nå eller Grini i morgen

På turne i Nord Norge får de virkelig føle på kroppen hva det vil si å være i krig. De er på vei til et sted der de skal holde flere spillejobber, men blir plutselig stanset:
 
Så stod tyskerne og tok imot oss og dirigerte oss inn på kvarteret deres- forlangte at vi skulle holde forestilling. (...)Vi kunne ikke, det stod folk og ventet, vi skulle ha tre forestillinger inne i byen. Så ble vi kastet inn på et værelse, dette husker jeg veldig tydelig, med vakt foran, med gevær: Enten forestilling nå, eller Grini i morgen. Så vi måtte.
     (Rangthon Larsen 2006)

I dag, over 60 år senere, er noen av detaljene visket ut av minnet. Men alvoret i situasjonen, den spente stemningen og følelsen av å være truet, sitter fortsatt i kroppen:

Jeg husker det rommet vi var i. Jeg husker han som stod med geværet. Jeg husker vi var innenfor. Jeg husker tydelig «hvis ikke dere spiller så blir det Grini i morgen. Enten spiller dere eller så blir det Grini i morgen.» Det husker jeg.(....) Men det er noe som heter jungeltelegrafen. Hvordan tror du stemningen var når vi kom tilbake? Da stod stemningen i taket!       (Rangthon Larsen 2006)

Smil og godt humør er heldigvis ikke rasjonert og en munter stund i selskap med Tjuagutta fra Bergen er som balsam for sinnet     (Møre Nytt 1. mars 1943)

Musikalsk oppmuntring i de mørke okkupasjonsårene

Utviklingen som skjer i USA  ved populærmusikken og da spesielt jazzen,  storbandmusikken ved Benny Goodman, Duke Ellington, Glenn Miller er et kraftfullt symbol på ungdgom, frihet, spontanitet, sprengkraft og vitalitet. Den sprer glede og håp, og får folk til å glemme alle bekymringer og danse seg gjennom natten. Det er denne musikktradisjonen Munnspillorkesteret føyer seg inn i, og guttene er en viktig kilde til å holde moral og humør oppe.

Kjuaguttene, med sitt humør, sin naturlige sjarm, sin ungdommelighet og sin rause omtanke for andre blir et symbol på optimisme, frihet og ungdommelig mot. Overalt sprer de glede og latter, og får folk til å tenke på noe annet enn det dystre og grå. Utallige kritikere påpeker den misjon Kjuaguttene har når det gjelder å holde humøret oppe hos det norske folk:
 
Kjuagutthumøret i Bergen, dette friske, frekke viddet som er vekslende og lunefullt som selve det beryktede bergenske klimaet, er ikke avgått ved døden på tross av de tunge tidene. Tvertimot, det er livsfriskt og blomstrende som aldri før og kaster et forsonende skjær over små ubehageligheter som forholdene nødvendigvis må føre med seg.

I radioen har de sine fleste og mest trofaste tilhørere, som har lært å sette pris på orkesterets største aktivum: det renhårige friske kjuagutthumør     (Hallo, Hallo 46 /1940)

(...) satt Oslo på den annen ende med sine løier, friske ungdommelige humør og strålende spill. Over alt hvor de optrer bringer de med sig et friskt pust av livsmot og optimisme som virker som balsam for sinnet og bringer en bort fra hverdagens gråhet en stakket stund.

Alt dette livsfriske humør smitter uvilkårlig over på publikum, så man sitter der som et eneste stort smil. Jo disse karene har virkelig en misjon å utføre i disse tider.

Hva alder angår er vi jo ikke kjuagutter lenger, men en kan aldri bli for gammel til å miste kjuagutten inni seg.
Og dette vårt store glansnummer fra gamle dager vil vi også holde på, selv om kjolen og flossen etterhvert kommer til å remplasere knebuksene og halvstrømpene
(Reidar Bøe i BT 24.juli 1943)