Sitt virkelige gjennombrudd får de i revyen på Den Nationale Scene i 1939, der guttene får delta med et nummer. Her kobles de også med Arne Vassenden, som skal bli dirigent og frontfigur i mange år fremover. Munnspillorkesteret gjør braksuksess, og er nå etablert som orkester, med sceneshow og antrekk i sin særegne kjuaguttstil:

Det må ha oppstått av seg sjøl, for vi kom derfra. Vi var sånne kjuagutter. Vi var sånn. Og så hadde vi knickers og gikk i de klærne som vi gikk i den gangen. Men når dette ble eksakt så ble det mer autrert. Då laget vi litt....Arne Vassenden sydde lapp i buksen, sånn som de går med i dag. Det var jo ikke....de gikk ikke i lappete klær i gamledager vet du, det måtte vere pent og ordentlig. (Rangthon Larsen 2006)



Bergen har på denne tiden et svært aktivt munnspillmiljø, men Kjuaguttene havner raskt i en særstilling:

Kanskje det var personene, personlighetene. Vi spilte jo veldig godt munnspill også etter den tidens måte å gjøre det på. Vi vokste av vår egen kraft, vi var med på utallige ting. Vi var til og med med på revyen. Var ikke snakk om at andre munnspillorkester i det hele tatt var med på sånne ting, men med oss var det helt naturlig at vi skulle være med på revyen. Så vokste jo dette her etterhvert. Det vokste og vokste. Så kom vi på Chat Noir og så var vi hos Juster på Søylen.

Guttene fra Verftet havner tilslutt på de største revyteatrene i Oslo. De drar på turne med Hans Erichsen, og i 1941 får de bl.a et fire måneders engasjement på Regnbuen. Suksessen er enorm, og guttene mottar strålende kritikker overalt hvor de kommer.

Da nummeret «In the Mood» var gitt vilde bifallet ingen ende ta. Folk skrek av begeistring og ekstranummer måtte gis i fleng. Det var ingen tvil om at disse Kjuagutta var hovedattraksjonen nede på Regnbuen i februar     (aviskritikk 1941)

En klassisk suksesshistorie blir til film?

Eventyr om gutter fra gaten som oppnår stor suksess er en type historie folk aldri blir lei av. I 1940 er det store planer om å lage film om Munnspillorkesteret. Den unge manusforfatteren Øyvind Hvidsten er involvert, og et nyopprettet filmselskap i Bergen tar på seg oppdraget. Kjente bergenske skuespillere fra Den Nationale Scene er hyret inn, blant annet Hans Stormoen. Prøvene er i gang, og det er her noen av de mest kjente bildene av Kjuaguttene tas, ( bl. Annet bildet der Arne Vassenden henger i en lyktestolpe, og bildet av Hans Stormoen som røker pipe mens guttene flokker seg rundt ham.)

Filmen blir aldri noe av, grunnet vanskeligheter med de nye filmyndighetene. I 1941 kommer det likevel en kortfilm om guttene, og denne går sin seiersgang over hele Norden. Filmen er spilt inn i Oslo, på meget kort varsel og uten forberedelser. Den viser en scene der guttene spiller munnspill under et vindu for en ung kvinne, før de blir jaget vekk av politiet. Munnspillorkesteret selv var lite fornøyd med filmen, men den gir likevel et levende bilde av hvordan samspillet var mellom dem.  


.